Arbeidsliv på MCP-01

Dominansen av utenlandske arbeidstakere bidro til en viss skepsis i lokalbefolkningen til å arbeide offshore. Mange av de første britiske ingeniørene som ble rekruttert til industrien, hadde bakgrunn fra gruvedrift. Derfra hadde de med seg kunnskap som kunne overføres til olje- og gassindustrien.

Demografi

De første arbeidslagene på MCP-01 var i overveiende grad kontraktører og noe St Fergus-basert personell. De sistenevnte gikk på ukesskift. Mens MCP-01 fortsatt var under bygging, fikk personellet et innføringskurs og var en uke offshore i løpet av en ni ukers rotasjon. Permanente arbeidslag ble satt inn straks kompresjonen startet i 1981. Disse var, nest etter de på Ekofisk, de med mest erfaring med kompresjonsutstyr. Etter hvert som industrien ble etablert, forandret demografien blant de ansatt seg. Om lag 60 prosent av arbeiderne på MCP-01 kom fra øst i Skottland, resten var fra Nord-England, med bare en håndfull bosatt i Sør-England. Dette var uvanlig. På mange av de andre plattformene var det en blanding av menn fra vest i Skottland og Nord-England, særlig fra Teesside.

Majoritet av arbeidsstokken var menn. De første kvinner som arbeidet på en britisk installasjon i Nordsjøen, var to kvinnelige forpleiningsassistenter som arbeidet på MCP-01. En av de første kvinnelige dykkerne i Nordsjøen deltok i dykkeroperasjoner fra MCP-01. Denne operasjonen ble filmet for en nyhetssendning. Den første kvinnelige forpleiningssjefen (camp boss) ble ansatt på MCP-01 i 1987. Kvinner er ennå i klart mindretall offshore. I den årlige arbeidsstatistikken fra skattedirektoratet (Inland Revenue) for offshorearbeid i 1996, kom det frem at om lag 26850 personer arbeidet offshore. Av disse var 1,6 prosent kvinner. 92 prosent av de ansatte var britiske statsborgere.

Sikkerhet

For å kunne reise offshore måtte alle gjennom en ukes sikkerhetskurs som innbefattet brannslukking og overlevelseskurs. Total var et av 13 selskap som, i samarbeid med Oil & Gas (tidligere OKOOA), har sponset «The offshore Fire Training Center» (OFTC) i Montrose. Senteret er ledet av Offshore Petroleum Industry Board (OPITB). I den senere tid har treningen blitt mer spesialisert. Treningen er i dag i større grad tilpasset den rolle den enkelte har og tar sjelden mer enn en dag.

Helikoptertransporten startet fra Longfield Airfield, i nærheten av Peterhead. Flyturen ut til MCP-01 tok 45 minutter. Etter at plattformen ble ubemannet i 1992, måtte arbeidslag som reiste ut, kontakte St Fergus når de ankom plattformen og få kontrollen formelt overført fra dem. Tollere kom til Peterhead for å sjekke arbeiderne når de returnerte fra MCP-01. Det ble regnet som god praksis for tollbetjenter under opplæring.  MCP-01 ble også brukt for øvelse på helikopterlanding. Dette skjedde vanligvis om søndager og helikoptervaktene på MCP-01 gav pilotene poeng fra en til ti på hjemmelagte poengtavler.

Skiftene

Skiftene på MCP-01 var den samme som på andre plattformer – to uker fri og to uker på jobb, med tolv timers dager fra syv til syv. Det var færre som gikk på nattskift enn det var som gikk dag. Før kompressorene kom var nattskiftet på bare fire personer. Vedlikeholdsavdelingen arbeidet ikke rutinemessig på natt, verken før eller etter kompressorene kom. Plattformen var i drift 24 timer i døgnet, hver dag året rundt. Det betyr at de ansatte ofte var vekke fra familien i høytider og offentlige fridager. På 1970- og tidlig 1980-tallet skjedde all kommunikasjon, om det var forretning eller privat, gjennom teleks, radio eller skipsradio. De ansatte bestilte samtale hjem en uke i forveien. Hvis de ble forhindret i ta samtalen, var den tapt. Det var ingen mulighet til å booke om.

Det gode liv

MCP-01 hadde rykte på seg for å være en av de bedre plattformene å arbeide på. I en tid da mange plattformer i Nordsjøen hadde en besetning på flere hundre, hadde MCP-01 i gjennomsnitt 80 personer om bord. 50 av dem var operatøransatte, resten var fra forskjellige kontraktørselskap, skjønt det sjelden var noe skille mellom «dem» og «oss». Generelt sett var det et lite og vennlig samfunn. Flere av arbeiderne ble værende på MCP-01 i mange år, både blant operatør- og kontraktøransatte. Dekksformann Jock Smith arbeidet på MCP-01 helt fra begynnelsen til tidlig på 1990-tallet. Han spøkte alltid med at han måtte bæres vekk. På hans siste tur offshore brakk han foten og ble båret av. Ved hans død et par år senere, ordnet familien hans det slik at hans aske ble spredd fra plattformen.

I 1981 satt en anonym offshorearbeider sammen sin egen humoristiske «God mat guide» for Nordsjøen. Denne ble trykket i «Roustabout-magazine» og i «TOM! TOM!». Det franske kjøkkenet på MCP-01 ble beskrevet som fortreffelig og ble gitt åtte av ti poeng for kvaliteten på maten. Det fikk seks av ti poeng for valg av mat. Av de rundt 20 plattformene som var undersøkt, kom MCP-01 ut over gjennomsnittet og mange tidligere arbeidere sier seg enige i det.

Sodexho var i mange år ansvarlige for catering og forpleining på plattformen. På en uke spiste arbeiderne på MCP-01 gjennomsnittlig 27 ½ kg bacon, over 700 egg, 2 ½ liter (half a gallon) tomatsaus og, sjeldnere bestilt, men essensielt for det franske kjøkken, 48 snegler. Brød ble bakt hver dag. Alkohol var forbudt om bord, med unntak av en drink til maten på juledag og på nyttårsaften. Også dette ble det slutt på på slutten av 1980-tallet. Selv lettøl var forbudt siden det inneholder en viss mengde alkohol. Konebesøk ble det også slutt på rundt samme tid. Tidligere hadde ektefeller av arbeiderne på plattformen fått komme på dagsbesøk på arbeidsplassen.  Intensjonen var å hjelpe konene til å forstå hvordan mennene tilbrakte halve livet, og at konene skulle se at de ikke trengte å bekymre seg for mannen når han var på jobb.

Fri på jobb

Rekreasjonsrommet var nytt på denne tiden. I juni 1980 ble det pusset opp og gjort større. Det ble gjort plass til et lite snookerbord, darts, noe mer komfortable stoler og fjernsyn. Mottaksforholdene for fjernsynet var avhengig av været. Også et lite treningsrom ble installert. Aviser ble fløyet inn hver tredje eller hver fjerde dag og filmene ble byttet ut ukentlig. Personell og ferskvarer ankom med helikopter, mens all annen forsyning og maskineri kom med forsyningsbåt og ble løftet om bord med kraner.

Rekreasjonsmulighetene var veldig viktige ettersom de i begynnelsen kun var felleslugarer. I de senere årene før MCP-01 ble avbemannet, ble det sørget for enmannslugar til alle, med eget fjernsyn. Dette reduserte de sosiale aktivitetene merkbart. Underholdningen i julen og på Burns Night (25. januar feires den skotske poeten Robert Burns fødselsdag) sto staben selv for. De underholdt hverandre med humor, musikk og sang. Total sørget for små gevinster til tombola, vanligvis små ting som penner eller bilder av plattformen.