Friggtraktaten ratifiseresPetronordavtalen går ut

Fagforeningen EANOF

person Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Husforeningen på Frigg, Elf Aquitaine Norge Offshore Forening (EANOF) ble stiftet i mai 1977. Fagforeningen ble etablert etter modell av Ekofisk-komiteen som hadde eksistert siden 1973.
— EANOF sin logo
© Norsk Oljemuseum

Fagforeningen, eller husforeningen som det egentlig var på Frigg, Elf Aquitaine Norge Offshore Forening (EANOF) ble stiftet i mai 1977. Fagforeningen ble etablert etter modell av Ekofisk-komiteen som hadde eksistert siden 1973. Mens Ekofisk-komiteen rekrutterte sine medlemmer bare under supervisornivå, som er et mellomledernivå, ønsket EANOF medlemmer blant alle offshoreansatte. På Frigg var det mye færre ansatte enn på Ekofisk, og for å ha et eksistensgrunnlag var det nødvendig å rekruttere så bredt. I 1979 hadde husforeningen nesten 100 prosent oppslutning blant de offshoreansatte.

Høsten 1976 hadde også Mobilansatte på Statfjord A dannet sin egen husforening, Statfjordansattes Forening, SaF, også den etter modell av Ekofisk-komiteen.

I 1977 gikk disse tre husforeningene, EANOF, Ekofisk-komiteen og SaF sammen i et samarbeidsutvalg, Operatørfagforeningenes Samarbeidsutvalg OFS. OFS la stor vekt på å være uavhengig av de store blokkene innen fagforeningslivet i Norge, LO og YS. Ikke før i 1997 gikk OFS inn i YS.

Den høyeste myndighet i EANOF var årsmøte hvor alle medlemmer kunne delta. Nest høyeste myndighet var tillitsmannsutvalget. Det kunne overprøve styrevedtak ved å forlange skriftlig uravstemning. Tillitsmannsutvalget besto av alle tillitsvalgte. EANOF sitt styre besto av fem medlemmer og to varamedlemmer. Det første protokollerte styremøtet i foreningen ble avholdt 21. april i 1977.

På det første årsmøte i desember 1977 kunne foreningen skilte med en medlemsmasse på 130 personer. Det ble vedtatt å ha som mål å «organisere alle ansatte i Elf Aquitaine Norge A/S som arbeider offshore på heltid eller deltid».

17.mai på QP i 2002. Finn Husberg taler. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

En av dem med lang ansiennitet i EANOF er Finn Husberg, operatør på Frigg og medlem av foreningen fra starten. Han forteller at det i 1977 ble innkalt til et møte på bygget i Dusavik. Alle som kunne krype og gå var invitert til kantinen.

«Øystein Krovik og Ekofisk-komiteen var allerede godt i gang på dette tidspunktet, og hadde versert mye i avisene. Tariffavtalen de hadde fått til var til å leve med, så den kopierte vi. I begynnelsen var vi en husforening på lik linje med Ekofisk-komiteen. Foreningen tok navnet EANOF – Elf Aquitaine Norge Offshore Forening. Senere skiftet jo selskapet navn flere ganger, men foreningen beholdt EANOF. Husforeningen kunne ikke skifte navn. Men vi vridde hodene kraftig etter selskapets første navnebytte.»

Husforeningen og samarbeidsutvalget OFS hadde et godt forhold med Elfledelsen: «Ledelsen i Elf, særlig under det franske systemet, hadde alltid stor forståelse for fagforeningen. Det kom alltid til løsninger. Når den franske delen var der, vil jeg si det gikk lettere. Jeg føler at det på den tiden var lettere å få gjennomslag for saker, enn det var når den norske ledelsen kom inn i selskapet.» Husberg tror dette kan ha noe med den franske kulturen å gjøre:

«Når det fra sentralt hold i OFS ble bestemt at vi skulle tas ut i konflikt måtte vi vurdere hvem som skulle ta ut. De franske direktørene var meget lydhøre, noe som ble lagt merke til. Den normaliserte holdningen til fagforeninger hadde de nok sikkert med fra hjemlandet hvor det er en annen kultur i forhold til fagforeninger, særlig sammenlignet med hva en finner hos amerikanske selskap.»

Christian Hansen, plattformsjef på Frigg. Foto: Foto: TotalFina Elf/Norsk Oljemuseum

Også ledelsen i Elf og på Frigg var fornøyd med samarbeidet med fagforeningen. Christian Hansen var i mange år plattformsjef på Frigg og mener samarbeidet med EANOF og OFS var konstruktivt:

«Et eksempel var at vi kunne skrive avtaler klokken fire om natten. Vi var blant annet de første som sa nei til kreftframkallende maling. Slike ting kom vi fram til i samarbeid med fagforeningene.»

Elf gikk igjennom stor omstillinger i den perioden Frigg var i drift. Husberg mener fagforeningen skal ha mye av æren for at omstillingene har gått så godt:
«Elf har vært igjennom fire store omstillinger fra 1300 mennesker til rundt 280 som de er i dag. Det er formidable svingninger. Og det jeg er mest glad for, der vi kan utrope oss i foreningen til helter, er det mesterstykke vi greide da vi fikk levert 60-70 arbeidstakere fra Elf over til Norsk Hydro, da Hydro overtok operatøransvaret for Heimdal. Vi har hatt dyktige ledere som har kjørt en fin ballanse. Vi har gitt og tatt og oppført oss fint. Det har vært god dialog. Jeg kan bare skryte av at det alltid, også i dag, har sittet sentrale folk i toppledelsen fra Total som har hatt en god kontakt med fagforeningen. Hver minste forflytting, omstilling eller fremtidsplan for selskapet er blitt diskutert. Det har vært full åpenhet og det har vært møter på restaurant på kvelden hvor problemer er tatt opp, diskutert og det er kommet frem fine løsninger. Sentralt for å finne frem til løsninger har vært gjensidig respekt. Løsningene vi har kommet frem til kan begge parter leve med.»

Friggtraktaten ratifiseresPetronordavtalen går ut
Publisert 8. august 2018   •   Oppdatert 21. oktober 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Leveranser til utbyggingen

person Gunleiv Hadland, Norsk Oljemuseum
Det franske oljeselskapet Elf sto i spissen for utbyggingen av Friggfeltet, og var dermed ansvarlig for å tildele kontrakter i forbindelse med utbyggingen. Oppdragene ble i hovedsak fordelt mellom landene Frankrike, Norge og Storbritannia, men det kom også leveranser fra USA og andre land.
— TP1-moduler under bygging i Frankrike. Foto: TotalFinaElf/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Allerede tidlig på 1970-tallet la norske myndigheter vekt på å fremme leveranser fra norske bedrifter til oljeindustrien. I konsesjonsrundene for tildeling av utvinningstillatelser på norsk sokkel, ble det lagt inn føringer for etablering i Norge og bruk av norske leveranser. De politiske føringene var med på å gi et mer norsk preg på oljevirksomheten, men fornorskningsprosessen tok tid, og slo ikke inn for fullt før på 1980-tallet. Mot slutten av 1970-tallet ble blant annet utbyggingen av Frigg gjennomgått i en kostnadsanalyse av utbyggingsprosjekter på norsk sokkel. En rekke utbyggingsprosjekter viste kostnadsoverskridelser i forhold til innledende kalkyler. Det ble satt ned et eget statlig utvalg, kalt «Moe-utvalget», for å analysere utviklingen. Utvalget leverte i 1980 en omfattende rapport om utviklingen av de forskjellige utbyggingsprosjektene på norsk kontinentalsokkel. Rapporten fikk tittelen «kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel».

 Fase  NOR  FRA  UK  USA  Andre
 Fase I, britisk side 1973-1977  17 %  37 %  22 %  16 %   8 %
 Fase II, norsk side 1974-1978  33 %  39 %   7 %  13 %   8 %
 Fase III,  compression facilities 1978-1981  5 %  29 %   6 %   6 %   6 %
 Total fordeling  26 %  37 %  15 %  13 %   8 %

 

Fordeling av Frigg-kontraktene pr. høsten 1978.
Tabell satt opp av Elf til Kostnadsanalysen bind 2, s.104

I kostnadsanalysen kom det fram flere momenter som kunne føre til overskridelser. Et av momentene var hvilket land leveransene kom fra, som vist i tabellen ovenfor.

Tallmateriell i kostnadsanalysen viste at ca. 26 prosent av de samlede leveransene til utbyggingen av Frigg stammet fra Norge, mens 37 prosent kom fra Frankrike. Frankrike sto altså for de største leveransene totalt sett, men det som er verdt å legge merke til er at andelen norske leveranser økte gjennom utbyggingsperioden.

TP1-plattformen under bygging ved Ardyne Point i Skottland i 1976. Foto: TotalFinaElf/Norsk Oljemuseum

Utbyggingen var delt i faser. Fase I var utbyggingen på britisk side, fase II på norsk side, og fase III installasjon av kompressoranlegg. I løpet av fase I og første del av fase II, var det relativt beskjeden norsk deltagelse utover lokale tjenester. Et unntak var bygging av understellet til den pumpeplattformen som senere ble konvertert til boreplattform 1 (CDP1). Denne ble bygget i Åndalsnes av Norwegian Contractors som underleverandør til den franske Doris-gruppen. Norske leverandører hadde en fordel ved bygging av betongplattformer, som krevde dype fjorder for bygging og kort transportavstand. En tilsvarende satsing på britisk side skjedde ved byggingen av Frigg TP1 i Skottland. Betongplattformen MCP-01 ble bygget i Sverige, på grunn av ledig byggekapasitet.

TCP2 omgitt av mektig natur i Åndalsnes. Plattformen nærmer seg ferdigstillelse og kan snart slepes ut til Friggfeltet. Foto: Ukjent/Total/Norsk Oljemuseum

I fase II økte den norske andelen fra 17 prosent til 33 prosent, mens den britiske andelen sank fra 22 prosent til 7 prosent. Det skyldtes i hovedsak at Norwegian Contractors fikk kontrakten på konstruksjon og bygging av betongunderstell og dekk til behandlings- og kompresjonsplattform nr. 2 (TCP2). Også TCP2 ble bygget i Åndalsnes. Oppdrag med bygging og oppkobling av moduler gikk bl.a. til franske Spie Batignolles/Vigor sin avdeling i Orkanger. Oil Industry Services i Kristiansand kom inn i oppkoblingsfasen som underleverandører.

TCP2 module support frame på Åndalsnes. Foto: Elf Aquitaine Norge A/S/Norsk Oljemuseum

I fase III av Frigg-utbyggingen, med installasjon av kompressorer på TCP2, fikk norsk industri over halvparten av alle kontraktene. Norske myndigheter så det som ønskelig at Elf plasserte ordrene for kompresjonsmodulene i Norge. Den norske andelen av varer og tjenester til Frigg var lavere enn den norske stat forventet. De norske verkstedenes anbud var ved flere tilfeller ikke konkurransedyktige. På grunn av politiske føringer fikk norske bedrifter likevel flere kontrakter. Den største kontrakten gikk til et samarbeid mellom Spie Batignolies og Vigor med Ponticelli som underleverandør av rør. Modulen med strømgeneratorene og prosesskontroll ble bygget i Orkanger. Til sammenligning kom omtrent halvdelen av de totale leveransene til Statfjord A fra norske bedrifter, og 10 prosent av kontraktene med norske bedrifter ble regnet å ha vært inngått på ikke forretningsmessig basis. Med dette menes at anbudene fra utenlandske bedrifter hadde vært lavere enn de norske, men norske anbud ble valgt for å bidra til å bygge opp norsk leverandørindustri.

Et av formålene med kostnadsanalysen var å undersøke om kjøp av norske varer og tjenester hadde medført kostnadsøkning. Undersøkelsen slo fast at kostnadsøkningen ved bruk av norske leverandører ikke var særlig stor i forhold til totalkostnadene. Høsten 1978 ble utbyggingsprosjektet kalkulert til å ha kostet 10,5 milliarder kroner. I forhold til et kostnadsestimat på 2,9 mrd fra 1974 utgjorde det en økning på 7,6 mrd. kroner, over en tredobling av kostnadene. Hele 1,2 mrd. av overskridelsene var knyttet til havariet med DP1. Merkostnader til bruk av norske leveranser ble regnet å være 50 millioner kroner, da anbudsprisene til verksteder i Norge ofte lå over anbud fra utlandet. I følge kostnadsanalysen skyldtes størstedelen av overskridelsene kostbare tekniske løsninger, gjerne i kombinasjon med bruk av konsulenter og svak styring fra operatøren. I tillegg kom en rekke store utbyggingsprosjekter samtidig, og drev opp prisnivået.

Kart over Nordsjøbassenget. Sleperute for plattformer bygget i Åndalsnes for frakt til Friggfeltet er markert.

I forhold til de samlede overskridelsene på utbyggingen av Frigg, utgjorde merkostnader til norske leveranser en liten del. Mange hadde fryktet at de politiske føringene om norske leveranser ville føre til sterk økning i kostnader, men det viste seg at kostnadsøkningen ble relativt liten. Den tidsbestemte kontrakten på gassleveranser gjorde at framdrift ble prioritert på bekostning av kostnadskontroll. Forsinkelser som oppsto i forbindelse med tapet av understellet til plattformen DP1, kunne til en viss grad spares inn ved å få leveranser fra Norge. Gjennomføringen av Frigg-prosjektet kom i en tid med stekt stigende kostnadsnivå innen leveranser til oljebransjen. Samtidig ble det brukt nye tekniske løsninger, som viste seg vanskelig å kostnadsberegne.

Litteratur
Moe, Johannes (red): Kostnadsanalyse norsk kontinentalsokkel, 1981.
NOU 1999, 11: Analyse av investeringsutviklingen på kontinentalsokkelen

 

Publisert 3. august 2018   •   Oppdatert 22. oktober 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk