Kategori: Arbeidsliv: Organisasjon

Beliggenheten satt helt spesielle rammer for livet på jobb. Frigg kan best beskrives som et eget samfunn parallelt med storsamfunnet. For mange av dem som hadde sin arbeidsplass der, ble Frigg som et hjem nummer to å regne. I tillegg til å arbeide sammen, bodde også arbeiderne tett sammen.

Livet offshore besto i hovedsak av arbeid, mat og søvn, i tillegg til noen få timer til fritidsaktiviteter. Familie og venner på land hadde de bare kontakt med via telefon og brev. Overgangen fra hjemmetilværelsen til friggsamfunnet og friggkulturen startet med helikopterturen. Idet overlevelsesdrakten ble tatt på og de gikk inn i helikopteret, forlot de hjem nummer en og omstilte seg til kulturen og samfunnet knyttet til hjem nummer to. De var nå fjernt fra livet på land helt til overlevelsesdrakten ble tatt av ved hjemkomst.

Under oppbyggingen av Friggfeltet var det opp til 1800 man ute på en gang. Det lå flere floteller rundt og båter og helikoptre fløy folk mellom land og feltet og mellom installasjonene som reiste seg og flotellene. Mange nasjonaliteter var representert, og dominerende var spanjoler. Da feltet var ferdig utbygget ble behovet for arbeidskraft kraftig redusert og fra begynnelsen av 1980-tallet var det rundt 170 personer fast på feltet til enhver tid. I tillegg kom kontraktør- og serviceansatte som ikke var fast stasjonert på Friggfeltet. Etter feltet kom i drift ble arbeidsstokken dominert av nordmenn, engelskmenn og franskmenn, med nordmenn som den klar majoriteten.

Friggfeltet hadde mange likhetstrekk med andre plattformkompleks på norsk sokkel. Arbeidsplassene og bofasilitetene var tilnærmet like over alt. Samme turnus med en lengre arbeidsperiode etterfulgt av en lengre friperiode ble praktisert overalt i Nordsjøen. Miljøet og arbeidssituasjonen på Frigg har allikevel noen særtrekk, et sosialt miljø som utmerket seg. Oljemiljøet i Norge var i den tidlige fase preget av den angloamerikanske kulturen. Det var de store amerikanske selskapene som dominerte. På Frigg var det fransk operatør, og dermed fransk ledelse med fransk arbeids- og ledelseskultur. Fra andre felt hører en om norsk arbeidere som en dag ble sparket fra jobben og truet med første helikopter hjem, for så neste dag bli tatt til nåde igjen. Den lederstilen finner en ikke på Frigg. Den franske ledelsen hadde andre måter å markere sin autoritet på.  Den franske kulturen påvirket miljøet på Frigg også på andre måter. Hvordan var så arbeidslivet og dagliglivet på plattformkomplekset som lå på delelinjen mellom Norge og Storbritannia og ble operert av et fransk selskap?

En arbeidsplass på Frigg, som andre plasser offshore, hadde flere fellestrekk med industriarbeidsplasser på land, for eksempel på et raffineri. Dette gjelder særlig hvis en ser på teknologien som ble brukt. Men den hadde også en rekke paralleller til skipsfarten som òg er et 24-timers samfunn. Anleggsarbeid er preget av pendling og i tillegg utskiftning av arbeidsstokk etter hvert som arbeidsoppgavene som utbygging eller boring var ferdig utført. Dette gjelder særlig for kontraktør- og serviceselskapsansatte.^{[REMOVE]Fotnote: Karlsen, J. (1982). Arbeidervern på sokkelen : Arbeidsmiljø, faglig strategi og vernesamarbeid i oljevirksomheten. Oslo: Universitetsforlaget.}

Selv med en arbeidsplass langt hjemmefra, har muligheten til daglig kontakt med omverden, gjennom telefon, dagsaviser og tv vært til stede. Her har det vært en utvikling. I de første årene var det vanskelig å få telefonlinje inn til land og direktesendt fjernsyn fantes ikke. Patrice de Wangen, som har hatt sin arbeidsplass på Frigg siden 1980, forteller:

«Det kunne være vanskelig i starten. Da hadde man bare et fåtall linjer. Det var telefonbokser. Dersom man kom sent, kunne man risikere å ikke få en linje før veldig sent. Etter ti minutter begynte det å pipe, og man måtte legge på. Det var ikke lett å få kontakt til land, og miljøet ble litt isolert.»^{[REMOVE]Fotnote: Intervju med Patrice de Wangen}

Da det på 1980-tallet ble installert flere telefonlinjer og ikke minst satellittfjernsyn, utgjorde dette en markant forandring i muligheten til å være delaktig i livet på land. Det kom aldri telefon på lugarene, men på kontorene ble det installert åpne linjer. Da var det aldri vanskelig å få linje ut. I tillegg kom internett og e-postkontakt som en mulighet for de fleste. Dette har vært med på å minske avstanden mellom livet på jobb og hjemmelivet.

Arbeidsplassen til friggansatte kunne fortone seg fjern for familie og venner på land. Det var vanskelig å forestille seg dagliglivet om bord på plattformene. Derfor arrangerte Elf «koneturer». Ektefellene kom ut på dagstur med helikopter, og de fikk omvisning for å få et innblikk i hvordan arbeidsplassen var. Turene ble kalt «Pink flight». De ble arrangert på våren, da været var best. Tiltaket var veldig populært.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Patrice de Wangen

Kvinnene kom tidlig til Frigg, men forble en minoritet. I 1978 kom den første fast ansatte kvinne offshore på norsk sokkel til Frigg, Svanhild Rolfsen. Hun forteller: «I begynnelsen var jeg helt alene kvinne og jeg har faktisk kun gode minner om det. Etter hvert ble det flere, men vi ble aldri mange.» Oppfatningen av kvinner på plattform var delte, men de ble fort akseptert som en selvfølgelig del av plattformens liv. Rolfsen fortsetter:

«Til å begynne med var noen av arbeidstakerne skeptiske til kvinnelig sykepleier, de lurte nok litt på hvilken type kvinne som kunne begynne ute i dette «mannssamfunnet», men det tok ikke lang tid før jeg var akseptert. For mange menn var det uvant med kvinner ute på feltet, men etter hvert gikk det seg til. Mange satte nok pris på at feltet ble mer likt et vanlig samfunn, og ikke et barskt mannssamfunn. Elf var flinke til å legge til rette for kvinner, og la vekt på kompetanse. Det ble lagt til rette med garderober og forhold for begge kjønn. Da jeg kom ut på feltet, var det finere forhold enn jeg hadde trodd.»^{[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svanhild Rolfsen}

Hansen, plattformsjef på Frigg bekrefter inntrykket: «Det stemmer at det ble tidlig lagt til rette for kvinner. En ting som skjedde da kvinnene kom ut, var at folk vasket seg mer. Franskmennene var skeptiske til å ha kvinner på feltet, da de trodde det ville skape uro og problemer.»[REMOVE]Fotnote: ntervju Christian Hansen

Skift og avløsning

På Frigg var det drift 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året. Prosessen stoppet aldri, og alle arbeidet tolvtimers skift. I en del stillinger gikk en både dag og nattskift. Dette gjaldt fortrinnsvis produksjons-, catering- og sambandspersonell. Når arbeidsdagen begynte og sluttet har endret seg. I begynnelsen var det mange som som begynte klokken ett, enten dage eller natt. Etter en arbeidslivsundersøkelse som viste problemer med døgnrytmen, ble det for de fleste endret til klokken syv om morgenen og varte til syv på kvelden for dagskiftet og syv på kvelden og til dagskiftet tok over igjen på morgenen for nattskiftet. Sykepleierne hadde fast arbeidstid på dagtid, men vakt hele døgnet. Det tærte på både fysisk og psykisk å være i beredskap hele døgnet i fjorten dager.^{[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svanhild Rolfsen} Vedlikeholdsarbeiderne arbeidet bare dagskift.

Lengden på arbeidsperiodene kontra periodene på land har variert opp gjennom Frigghistorien, men trenden har vært stadig mer fritid. Ved oppstarten av Frigg i 1977 og 1978 jobbet de fleste åtte dager på plattform og hadde åtte dager på land. Det gikk over til to uker arbeid, to uker fri, så til to uker arbeid og tre uker fri. Mot slutten av driften var det oppe i to uker på arbeid og fire uker på land.

Skiftet mellom dag- og nattskift og mellom arbeidstid og tid på land førte til stadige personellutskiftinger. Mye tid ble brukt på kommunikasjon mellom de ulike skiftene, gjennom rapportering og loggføring. For å sikre best mulig kommunikasjon ble det operert med delvis overlapping mellom enkelte funksjoner. Det vil si at et skiftlag ble avløst gradvis, alle ble ikke skiftet ut samme dag.

Problemer som oppsto innen sikkerhet, arbeidsmiljø eller andre ting som påvirket arbeidsplassen, ble stort sett raskt løst i et ukentlig verneombudsmøte. På møter var samtlige arbeidsgrupper representert med sine verneombud. Det var en betingelse fra Elf sin side at alle firma skulle ha eget verneombud så lenge de hadde kontrakt på Frigg. Hovedverneombud i Elf, en representant for administrasjonen og sykepleieren var også til stede. Møtene var en del av sikkerhetstankegangen på Frigg. Jan Erik Karlsen, forskningsleder på tidligere Rogalandsforskning, fremhever i sin bok om arbeidsvern på sokkelen disse verneombudsmøtene på Frigg. Han mener møtene var det viktigste forum for problemløsing. Selv om møtene ikke hadde noen lovmessig status og dermed ikke var et arbeidsmiljøutvalg, ble alle viktige verne- og miljøspørsmål behandlet der. Saker av felles interesse ble løst raskt og uten store gnisninger.^{[REMOVE]Fotnote: Karlsen, Jan Erik; Arbeidsvern på sokkelen. Arbeidsmiljø, faglig strategi og vernesamarbeid i oljevirksomheten. Universitetsforlaget 1982. s. 204.}

Også Ragnar Fanebust, fellestillitsmann i NOPEF har uttalt at verneombudsmøtene fungerte bra i henhold til både miljøarbeid og arbeid av sikkerhetsmessig art. Systemet med ukentlige møter hvor alle var representert var, ifølge Fanebust, det systemet som uten tvil fungerte best hva sikkerhetsmessig arbeid angikk, uansett hvilket offshorefelt hvor som helst i verden en sammenlignet med. Her har vi et eksempel på hva vi kan få til når arbeidsgiversiden kommer oss i møte.[REMOVE]Fotnote: Karlsen, Jan Erik; Arbeidsvern på sokkelen. Arbeidsmiljø, faglig strategi og vernesamarbeid i oljevirksomheten. Universitetsforlaget 1982. s. 204.

Sikkerhet

Arbeidsplassen på Frigg kunne, sett utenfra, virke farefull. Det var alltid en viss fare forbundet med å arbeide offshore og ikke minst siden transporten til og fra land som foregikk med helikopter. Sikkerheten ble derfor høyt prioritert. Svanhild Rolfsen mener Elf tok sikkerhet på alvor helt fra starten av:

«Jeg er stolt av at min arbeidsgiver har hatt den fine sikkerhetsholdningen fra tidlig av. Jeg mener at vi har unngått mange skader og hendelser på grunn av det. Jeg har nå arbeidet offshore i 29 år og jeg tror ikke jeg hadde maktet det hvis jeg hadde følt at sikkerhet ikke ble satt i høysetet på min arbeidsplass.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svanhild Rolfsen

Arbeiderne på Friggkomplekset bodde og sov på boligplattformen, som lå et stykke borte fra gass-strømmene og prosessen. Mange hadde i tillegg sin arbeidsplass på boligplattformen. I motsetning til mange andre plattformer på norsk sokkel og for brønnplattformen på Frigg, hvor boligmodulen lå oppe på eller tett inntil prosessen, kunne arbeiderne på komplekset sove i trygg forvisning om at lett antennelig gass ikke strømmet rett under dem. Som en ekstra beskyttelse ble det montert et brannskjold på boligplattformen for å hindre spredning av en eventuell brann på prosessplattformene. Selv om sikkerheten alltid var i fokus, visste alle som arbeidet på Frigg at det alltid vil være en potensiell fare for en utblåsning, eksplosjon eller brann. Lett antennelig gass kom opp under stort trykk og lite skulle til før alt gikk i luften. Dette førte til at sikkerhetstanken alltid lå langt fremme for dem som var på jobb. Flere hendelser minnet arbeiderne på hvilke krefter som måtte kontrolleres.

I 1992 startet en brann i et metanolskap i det ene skaftet på TCP2. Takket være prosedyrer som ble fulgt, var brannen under kontroll etter en og en halv time og den utviklet seg aldri til å utgjøre en akutt trussel for dem som var til stede. Men en slik hendelse var en påminnelse om hvor lett ukontrollerte ting kunne skje. Hadde gass-strømmen, som kom under stort trykk fra brønnene, tatt fyr, kunne det endt i katastrofe. Alle som har arbeidet på Frigg var klar over hva som skjedde med Piper Alpha på britisk sokkel i 1988. Piper Alpha produserte gass og var koblet opp på gassledningen som gikk fra Frigg til St Fergus. 167 mann døde da plattformen eksploderte som følge av en gasslekkasje.

Prosessen

Jobben til operatørene bød på stadige nye utfordringer gjennom nye utbygginger og nye tilkoblinger til Friggproduksjonen. Torbjørn Olsen, operatør på Frigg siden 1977 forteller:

«Vi skal ikke glemme at Frigg har bestått av mye mer enn hovedfeltet. Nordøst-Frigg, Odin, Alwyn og Øst-Frigg ble koblet opp til Frigg. Så minket det, Odin og Nordøst-Frigg ble avsluttet, mens Lille-Frigg og Frøy ble startet opp. Det har skjedd mye hele veien med Frigg. Det ble en svær prosess til slutt. Blant annet kan nevnes Lille-Frigg som var høytrykks havbunnsfelt med trykk på 7-800 bar. Det var særegne utfordringer knyttet til dette.»[REMOVE]Fotnote: Intervju Torbjørn Olsen

Prosessen gikk stort sett uten store problemer på Frigg. Den daglige jobben til operatørene kunne dermed fortone seg ukomplisert og i perioder ensformig. Flere opplevde at mye av tiden gikk med til venting på ordrer fra det sentrale kontrollrommet på boligplattformen QP. Selv om produksjonsoperatørene i perioder kunne ha lite å gjøre, ble det forventet selvstendighet og god vurderingsevne hvis det oppsto feil på noe av produksjonsutstyret. Da måtte det handles meget raskt og presist. Ensformighet i jobben var en sikkerhetsrisiko. Viktige endringer kunne overses. Små forandringer kunne være av stor betydning.

Prosessen på Frigg ble styrt og kontrollert fra et hovedkontrollrom på boligplattformen. For å få variasjon i arbeidsdagene og for å få oversikt over hele prosessen på Frigg, roterte flere av operatørene mellom forskjellige arbeidssteder. I perioder var de på komplekset og roterte mellom å være ute i prosessen og på kontrollrommet. I andre perioder var de på brønnplattformene. Sosialt sett var kaffepausene viktig. På kontrollrommet på QP ble det organisert faste kaffepauser.

«Klokken ni om morgenen og klokken tre på ettermiddagen var det fast kaffepause. Det var en samlingsstund hvor også mekanikerne og elektrikerne kom innom. Det var mange som ikke likte at det ble snakket om jobbting i disse kaffepausene, men på travle dager kunne det være en fin anledning til å ta opp problemer,»  forteller Torbjørn Olsen.^{[REMOVE]Fotnote: Intervju med Torbjørn Olsen}

Det var alltid kaffe og frukt klar hvis noen skulle trenge en ekstra pause. Ute i prosessen var det tilrettelagt med kaffekoker som kunne benyttes. Flere av operatørene fikk mulighet til å dyrke sine hobbyer i stille perioder, enten det gjaldt strikking, skriving eller spikking. Det gjaldt selvfølgelig i perioder hvor alt var rolig og de bare skulle overvåke.

Språkforskjeller og kulturforskjeller

Et særpreg med Frigg var at miljøet var preget av tre nasjoner, med ulik kultur og ulikt språk. Feltet lå på grenselinjen mellom Storbritannia og Norge og operatøren var fransk. Kommunikasjonsutfordringene var særlig knyttet til kulturforskjeller, ulike språk og organisatoriske skiller. Engelsk var det offisielle språket, i og med at engelsk syntes å være det eneste gangbare alternativet for en organisasjon som bestod av fransk, britisk og norsk personell innen en bransje der den angloamerikanske tradisjonen var blitt den dominerende. I praksis ble både fransk og norsk språk også brukt, særlig muntlig, men også skriftlig.

I starten kunne flere av franskmennene ikke engelsk, slik at mye av kommunikasjonen dem imellom foregikk på fransk, med den konsekvens at det var lite kommunikasjon mellom den franske plattformledelsen og de norske ansatte. Utover 1980-talle skjedde det en fornorskning. Ledelsen ble norsk og skillet mellom den franske og den norske kulturen ble svekket. Men forskjellene var der og det manifesterte seg på forskjellige sett. Christian Hansen forteller:

«Alt i alt kunne det være 7- 8 nasjonaliteter samlet. Et nasjonalitetstrekk var at nordmennene tok ting veldig rolig. Om det oppstod en situasjon, kunne nordmennene sitte rolig og tenke til de hadde løst problemet. Franskmenn kunne ta ting mer hysterisk, og springe rundt omkring. Men nordmennene kom gjerne like fort fram til en løsning på problemet. Britene var et sted i midten. Britene er høflige, og de franske til dels høflige.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Christian Hansen

Britene så ut til å klare seg relativt bra i forholdet til både nordmenn og franskmenn. På brønnplattformen CDP1 var det et sterkt innslag av briter. På de andre plattformene var britene mer spredt. Dette er en faktor som var medbestemmende for hvordan de forskjellige nasjonalitetene holdt sammen. Britene kom stort sett samlet til alle måltider, de spiste sammen og i fritiden spilte de biljard. Franskmennene spilte kort. Nordmennene som var den store majoriteten delte seg mer etter stillinger. I et slikt miljø var det en utfordring å skape samhold. Rolfsen beskriver kulturforskjellene på denne måten:

«Forskjellene mellom de ulike nasjonalitetene har blitt mindre etter hvert. Likevel er det forskjeller mellom nasjonalitetene. Blant annet i forhold til kvinner. Hvis en kvinne bærer tungt, vil en brite vanligvis tilby seg å ta seg av bæringen, mens en nordmann bare vil si hei i forbifarten. I de første årene på Frigg hadde vi fransk ledelse. Franskmennene skjønte i begynnelsen ikke systemet med verneombud. For dem var det uforståelig at en vanlig ansatt kunne stanse farlig arbeid, bare fordi den personen var verneombud. Etter hvert lærte de seg å sette pris på systemet. Alt i alt har det vært en veldig bra fransk ledelse. Det har vært en del av friggkulturen at man kunne si fra til ledelsen. Alle på feltet hadde hvite hjelmer, uansett posisjon.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Svanhild Rolfsen

En ting som preget arbeidslivet på Frigg var samholdet og lojaliteten til feltet og til operatørselskapet Elf. Samholdet skyltes delvis arbeidsstedets isolasjon og at det var de samme menneskene som var ute sammen hver gang. De var sammen på et konsentrert område, uten å kunne trekke seg tilbake. Det førte til liten eller ingen plass for privatliv. De samme arbeiderne tilbrakte mye av sitt liv sammen, både i arbeidet og i den korte fritiden de hadde mens de var offshore.

Det var ikke bare Elf-ansatte som fikk lojalitet til feltet og respekt for Elf som operatør. Dette gjaldt også kontraktøransatte. Viktig var verneombudsmøtene, som nevnt tidligere, hvor alle på plattformene, også kontraktøransatte var representert likt. Men arbeiderne utenfor Elf ble også inkludert på andre måter. Erling Hellesund, stuert i ESS og kontraktøransatt på Frigg i mange år, beskriver sin opplevelse av miljøet slik:

«Det var et veldig godt miljø på Frigg og samarbeidet med Elf har vært helt fantastisk. En opplevde aldri å bli kastet av et helikopter fordi en Elf-arbeider skulle inn eller ut, slik en kunne oppleve andre steder. Alle velferdstilbud inkluderte alle faste på plattformen, ikke bare Elf-ansatte. Da Elf feiret jubileum, ble også catering og andre faste på Frigg invitert og fikk dekket reise og opphold både til seg og ektefelle. Fast ansatte i cateringen på Frigg var med i Elf / Total sin bonusordning og fikk sluttbonusen på 20.000 kr på lik linje med Elf-ansatte.»[REMOVE]Fotnote: Intervju Erling Hellesund Også Olsen omtaler det gode miljøet: «En årsak til det gode miljøet er at vi har vært mye de samme folkene, både Elf-ansatte og kontraktøransatte. Kontraktørene på Frigg ble behandlet likt med de Elf-ansatte. De ble behandlet godt.»[REMOVE]Fotnote: Intervju med Torbjørn Olsen

Trivsel og mat

Det var mye som knyttet arbeiderne sammen, uavhengig av nasjonalitet, stilling eller hvilket firma de var ansatt i. Mye arbeid ble lagt ned for å skape samhold på Frigg. Den viktigste enkeltfaktoren var mat. Frigg var kjent i Nordsjøen for god mat, og Elf satset stort på det. Fra første dag og til Frigg ble stengt ned, var det franske kokker om bord. Det var alltid ferske råvarer, fløyet inn om nødvendig. Ved aktiviteter og underholdning ble det ofte servert spesiell mat i uventede settinger som rekefest på helikopterdekk, meksikanske kvelder og lignende. For ikke snakke om maten på høytidsdager som jul, nyttår og 17. mai. Det irske ordtaket «De som spiser og drikker sammen – hører sammen» ser ut til å stemme på Frigg.

I tillegg var det lagt opp med bar på boligplattformen. Her ble det servert kaffe, brus, øl og vin – alkoholfritt. Dagferske aviser ble fløyet inn. En spesiell ting på Frigg i forhold til andre plattformer på norsk sokkel, var at på julaften og på nyttårsaften ble det servert rødvin til maten. Dette gjorde at de ansatte følte seg verdsatt.

Forholdene ble lagt til rette for en rekke fritidsaktiviteter. Bingoen som ble arrangert annen hver lørdag, var populær. Da stilte alle opp. Det ble også sendt artister fra land for å underholde. Det var lagt til rette med et godt utrustet musikkrom, treningsfasiliteter og kino. Som tidligere nevnt var biljard og darts yndede fritidssysler, hvor det også ble avholdt konkurranser. Dette er ikke unikt for Frigg, men gjelder generelt for plattformer på norsk sokkel.

Måten å organisere fritiden på Frigg forandret seg gjennom de 27 årene feltet var i drift. Særlig da det ble installert fjernsyn på lugarene kom en endring i det sosiale mønsteret. Før var «alle» i fellesområdene, spilte biljard, kort, darts, slappet av i baren, leste aviser eller var på kino. Etter fjernsynets inntreden begynte flere og flere å sitte på egen lugar. Mange mener det var med på å svekke det sosiale livet og samholdet. Andre vil fremholde at det var godt å kunne slappe av på egen lugar, uten å være tvunget til å være sosial hele døgnet. Når en arbeidet og bodde så tett som en gjorde på Frigg, kunne det være godt å ha muligheten til å trekke seg tilbake.

Rolfsen oppsummerer miljøet på Frigg: «Feltet var et veldig disiplinert samfunn, og man hadde ikke noe sted å være alene. Man reiser ut sammen, man bor sammen, man spiser sammen, man er i rekreasjonsrom sammen, i trimrom, i røykerom, i arbeid.  Ja, overalt er det folk.  Jeg har funnet ut at en offshorearbeider må være en svært fleksibel og tolerant person som skal makte alt dette.  Det er ikke rart at en er ganske trøtt og sliten etter 14 dagers offshoretur.»[REMOVE]Fotnote: Intervju Svanhild Rolfsen

Som vi har sett hadde arbeidsplassen på Frigg mange likhetstrekk med arbeidsplasser på andre plattformer. Alle som arbeider offshore er vekke fra familie og venner i lengre periode, alle arbeider i en døgnvirksomhet og alle må forholde seg til at en arbeider på en potensiell farlig arbeidsplass. Men Frigg hadde sine særpreg. Elf var tidlig ute med å se sammenhengen mellom sikkerhet og miljø. Gjennom de ukentlige verneombudsmøtene ble alle saker innen sikkerhet og miljø diskutert og tiltak raskt iverksatt. Dette har vært med å bidra til den tryggheten de med arbeidsplass på Frigg har følt.

Et annet element som blir fremhevet på Frigg er trivsel. Gjennom mat og tilrettelegging gjennom fasiliteter og et raust budsjett, ble mye gjort for velferden. Dette har sammenheng med den lojaliteten de fleste fikk både til feltet og til operatøren. Dette gjelder, som vi har sett, ikke bare de operatøransatte, men også de fra kontraktørselskapene.

Årsaken til det spesielle miljøet som oppsto på Frigg, kan nok trekkes tilbake til nasjonsblandingen som preget stedet. En fransk ledelse med fransk arbeidskultur og velferdstanke, og blandingen av norske og britiske arbeidere. Denne kulturmiksen var en utfordring for driften av Frigg. Men utfordringen ble tatt og resultatet ble vellykket. Den særegne Friggkulturen ble skapt.

arbeidsliv, Arbeidsliv og dagligliv,

arbeidsliv, Arbeidsliv og dagligliv,

arbeidsliv, Arbeidsliv og dagligliv,

Allerede tidlig på 1970-tallet la norske myndigheter vekt på å fremme leveranser fra norske bedrifter til oljeindustrien. I konsesjonsrundene for tildeling av utvinningstillatelser på norsk sokkel, ble det lagt inn føringer for etablering i Norge og bruk av norske leveranser. De politiske føringene var med på å gi et mer norsk preg på oljevirksomheten, men fornorskningsprosessen tok tid, og slo ikke inn for fullt før på 1980-tallet. Mot slutten av 1970-tallet ble blant annet utbyggingen av Frigg gjennomgått i en kostnadsanalyse av utbyggingsprosjekter på norsk sokkel. En rekke utbyggingsprosjekter viste kostnadsoverskridelser i forhold til innledende kalkyler. Det ble satt ned et eget statlig utvalg, kalt «Moe-utvalget», for å analysere utviklingen. Utvalget leverte i 1980 en omfattende rapport om utviklingen av de forskjellige utbyggingsprosjektene på norsk kontinentalsokkel. Rapporten fikk tittelen «kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel».

Fordeling av Frigg-kontraktene pr. høsten 1978.
Tabell satt opp av Elf til Kostnadsanalysen bind 2, s.104

I kostnadsanalysen kom det fram flere momenter som kunne føre til overskridelser. Et av momentene var hvilket land leveransene kom fra, som vist i tabellen ovenfor.

Tallmateriell i kostnadsanalysen viste at ca. 26 prosent av de samlede leveransene til utbyggingen av Frigg stammet fra Norge, mens 37 prosent kom fra Frankrike. Frankrike sto altså for de største leveransene totalt sett, men det som er verdt å legge merke til er at andelen norske leveranser økte gjennom utbyggingsperioden.

Utbyggingen var delt i faser. Fase I var utbyggingen på britisk side, fase II på norsk side, og fase III installasjon av kompressoranlegg. I løpet av fase I og første del av fase II, var det relativt beskjeden norsk deltagelse utover lokale tjenester. Et unntak var bygging av understellet til den pumpeplattformen som senere ble konvertert til boreplattform 1 (CDP1). Denne ble bygget i Åndalsnes av Norwegian Contractors som underleverandør til den franske Doris-gruppen. Norske leverandører hadde en fordel ved bygging av betongplattformer, som krevde dype fjorder for bygging og kort transportavstand. En tilsvarende satsing på britisk side skjedde ved byggingen av Frigg TP1 i Skottland. Betongplattformen MCP-01 ble bygget i Sverige, på grunn av ledig byggekapasitet.

I fase II økte den norske andelen fra 17 prosent til 33 prosent, mens den britiske andelen sank fra 22 prosent til 7 prosent. Det skyldtes i hovedsak at Norwegian Contractors fikk kontrakten på konstruksjon og bygging av betongunderstell og dekk til behandlings- og kompresjonsplattform nr. 2 (TCP2). Også TCP2 ble bygget i Åndalsnes. Oppdrag med bygging og oppkobling av moduler gikk bl.a. til franske Spie Batignolles/Vigor sin avdeling i Orkanger. Oil Industry Services i Kristiansand kom inn i oppkoblingsfasen som underleverandører.

I fase III av Frigg-utbyggingen, med installasjon av kompressorer på TCP2, fikk norsk industri over halvparten av alle kontraktene. Norske myndigheter så det som ønskelig at Elf plasserte ordrene for kompresjonsmodulene i Norge. Den norske andelen av varer og tjenester til Frigg var lavere enn den norske stat forventet. De norske verkstedenes anbud var ved flere tilfeller ikke konkurransedyktige. På grunn av politiske føringer fikk norske bedrifter likevel flere kontrakter. Den største kontrakten gikk til et samarbeid mellom Spie Batignolies og Vigor med Ponticelli som underleverandør av rør. Modulen med strømgeneratorene og prosesskontroll ble bygget i Orkanger. Til sammenligning kom omtrent halvdelen av de totale leveransene til Statfjord A fra norske bedrifter, og 10 prosent av kontraktene med norske bedrifter ble regnet å ha vært inngått på ikke forretningsmessig basis. Med dette menes at anbudene fra utenlandske bedrifter hadde vært lavere enn de norske, men norske anbud ble valgt for å bidra til å bygge opp norsk leverandørindustri.

Et av formålene med kostnadsanalysen var å undersøke om kjøp av norske varer og tjenester hadde medført kostnadsøkning. Undersøkelsen slo fast at kostnadsøkningen ved bruk av norske leverandører ikke var særlig stor i forhold til totalkostnadene. Høsten 1978 ble utbyggingsprosjektet kalkulert til å ha kostet 10,5 milliarder kroner. I forhold til et kostnadsestimat på 2,9 mrd fra 1974 utgjorde det en økning på 7,6 mrd. kroner, over en tredobling av kostnadene. Hele 1,2 mrd. av overskridelsene var knyttet til havariet med DP1. Merkostnader til bruk av norske leveranser ble regnet å være 50 millioner kroner, da anbudsprisene til verksteder i Norge ofte lå over anbud fra utlandet. I følge kostnadsanalysen skyldtes størstedelen av overskridelsene kostbare tekniske løsninger, gjerne i kombinasjon med bruk av konsulenter og svak styring fra operatøren. I tillegg kom en rekke store utbyggingsprosjekter samtidig, og drev opp prisnivået.

I forhold til de samlede overskridelsene på utbyggingen av Frigg, utgjorde merkostnader til norske leveranser en liten del. Mange hadde fryktet at de politiske føringene om norske leveranser ville føre til sterk økning i kostnader, men det viste seg at kostnadsøkningen ble relativt liten. Den tidsbestemte kontrakten på gassleveranser gjorde at framdrift ble prioritert på bekostning av kostnadskontroll. Forsinkelser som oppsto i forbindelse med tapet av understellet til plattformen DP1, kunne til en viss grad spares inn ved å få leveranser fra Norge. Gjennomføringen av Frigg-prosjektet kom i en tid med stekt stigende kostnadsnivå innen leveranser til oljebransjen. Samtidig ble det brukt nye tekniske løsninger, som viste seg vanskelig å kostnadsberegne.

Litteratur
Moe, Johannes (red): Kostnadsanalyse norsk kontinentalsokkel, 1981.
NOU 1999, 11: Analyse av investeringsutviklingen på kontinentalsokkelen

Høsten 1985 startet Elf med å redusere kostnader ved å redusere antall ansatte i Elfs organisasjon for fullt. Det var uråd å opprettholde en stab på totalt rundt 1 600 ansatte i Norge. Prognosene viste at det ville bli en gradvis nedgang i produksjonen på Frigg, og den kunne komme til å avsluttes rundt 1995.[REMOVE]Fotnote: Elf Aquitaine Norge A/S, annual report for 1985, p 40: Elf today.

Oljeprisfallet i 1986 gjorde at oljeselskapene generelt satte ned aktivitetsnivået, og det ble en internasjonal trend å nedbemanne og rasjonalisere. I kurven under sees en markant nedgang i antall ansatte i Elf Aquitaine Norge fra 1600 i 1985 til nærmere 1000 ansatte i 1991.

Fra 1991 til 1994 økte antall ansatte noe, på grunn av utbyggingsprosjektene Lille-Frigg og Frøy, men på begynnelsen av 1990-tallet var det klart at lønnsomheten i produksjonen fra Frigg gikk nedover.[REMOVE]Fotnote: Elf Aquitaine Norge, annual report for 1992, p 8: Employees Tidspunktet for nedstengning av hele feltet ville bare ligge få år fram i tid dersom driftskostnadene ikke ble redusert. For å tilpasse organisasjonen til et lavere lønnsomhetsnivå ble «Prosjekt ’94″satt i gang. Ved hjelp av sluttvederlag og førtidspensjonering ble antall ansatte i Elf redusert fra 1039 til 873 fra begynnelsen av 1994 til utgangen av 1995.

I september 1996 ble kampanjen «Change ’97» lansert som fortsettelse av nedbemanningsprosessen, med fordelaktige sluttpakker. Ved slutten av 1997 var antall ansatte nede i 558. Ved nok en prosess ble ytterligere 99 ansatte overført til Norsk Hydro i forbindelse med at Hydro ble operatør for Heimdalfeltet 1. januar 1998.[REMOVE]Fotnote: Elf Petroleum Norge, annual report 1997, employees and organisation.

I sammenheng med nedbemanningen ble det i 1997 gjennomført en omfattende omlegging av driftsorganisasjonen og driftsfilosofien for Frigg. Prosjektet for omlegging av driften ble kalt FUTOP, Future Operations – framtidige operasjoner. FUTOP ble utført av Elfs egen organisasjon hvor blant annet teknikerne offshore ble tatt aktivt med i planleggingen og gjennomføringen.[REMOVE]Fotnote: Hansen, Christian: From a Chinese butterfly to nails. Paper at the 23rd World Gas Conference, Amsterdam, 2006.

Alt forebyggende vedlikehold ble underkastet en kritisk vurdering, som resulterte i en reduksjon av vedlikeholdsprogrammet på 41 prosent. En vurdering av vedlikeholdet viste at kun 10-15 prosent av materielle skader og feil var så viktige for fortsatt drift at de umiddelbart måtte repareres. Resten kunne vente til et spesialisert team kunne rykke ut. Det ble satt i verk en ny organisasjonsmodell med flatere struktur, hvor flere mellomledere ble fjernet og det ble opprettet flerfaglige grupper med utstrakt selvstyre og ansvar.

Driftskostnaden for Frigg ble redusert med omkring 40 prosent i forhold til begynnelsen på 1990-tallet. I Elf Petroleum Norges årsrapport for 1998 ble det antatt at Frigg skulle stenges ned 1. oktober 2001., men omleggingene var med på å gjøre driften av Frigg lønnsom helt til høsten 2004.

For å få økt fleksibilitet i den siste driftsfasen, ble det i 1999 det inngått en kontrakt med Aker om vedlikehold på Friggfeltet. Aker hadde lang erfaring som kontraktør på Frigg, og hadde hatt ansatte ute på feltet i flere år. En del av de ansatte i Elf ble overført til Aker, men fortsatte sine oppgaver på Frigg. Ved å gå over til Aker, kunne de overføres til andre felt etter hvert som bemanningen på Frigg ble redusert. Dermed ble vedlikehold, modifikasjoner og støttefunksjoner for en stor del utført av kontraktøransatte, som hadde god kjennskap til Frigg.[REMOVE]Fotnote: http://www.akerkvaerner.com/internet/AboutUs/AkerKvaernerGroup/GroupStructure/MMO+Europe/Projectsandexperience.htm

Total sitt arkiv består av flere deler på grunn av flere fusjoner. Mange avdelinger og kontorer har også hatt egne arkiv. Dokumentene omhandler ikke bare Frigg, men også selskapets ordinære drift. Det andre arkivet er fra EANOF og består også av flere deler; Fagforeningens eget saksarkiv, materiale fra Hovedverneombud og fra Arbeidsmiljøutvalget. Materiale fra Elf Aquitaine Norge finnes også i arkivet. Dette skyldes at representanter fra fagforeningen satt i selskapets styre.

Statsarkivet i Stavanger har inngått en deponeringsavtale med Total E&P Norge AS, og slik forpliktet seg til å oppbevare materialet selv om det formelt fortsatt tilhører arkivskaper. I utgangspunktet vil offentlig bestemmelser om taushetsplikt følges, men forespørsler om innsyn og bruk av arkivet skal behandles av selskapet inntil avtalen eventuelt endres en gang i fremtiden.

Før materialet ble ordnet hadde det et omfang på 160 hyllemeter. Etter ompakking har det blitt redusert med 50 prosent. Vårt utvalg har til hensikt å dokumentere et tverrsnitt av Friggaktivitetene. Og da ikke utelukkende det som går direkte på utbygging og drift av Frigg, men også nødvendig kontekst dokumentasjon. Derfor er også de landbaserte aktiviteter og generell selskapshistorikk viet plass. Vi har videre forsøkt å konsentrere oss om selskapsinterne arkiver som ikke finnes andre steder. Informasjon som har vært rapportert inn til myndighetene (Oljedirektoratet og departementet) er i liten grad tatt vare på i dette prosjektet. Det vil likevel bli en del av statsarkivets arkivtilfang når disse offentlige arkivene avleveres til Arkivverket.

Statsarkivet har bare valgt ut en liten promille av det antall tekniske tegninger som er produsert i forbindelse med bygging og drift av installasjonene på Friggfeltet, til sammen 140 tegninger. Av typer tegninger som bevares er flytskjemaer, fasadetegninger, etasjesnitt og kart over brønn- og rørbaner.

På Statsarkivet i Stavanger finnes også andre arkiv som inneholder materiale som omhandler Frigg. Av de viktigste kan nevnes Oljedirektoratets arkiv og arkiv fra Industridepartementet; Oljekontoret. Sistnevnte er arkivmateriale Oljekontoret i sin tid overleverte Oljedirektoratet og som siden ble overlevert Statsarkivet.

I tillegg er det mulig å finne over tusen avisartikler skrevet om Friggfeltet, i Norsk Oljemuseums egen avisdatabase eller i artikkeldatabasen til Stavanger Aftenblad.

Oljearbeidere fra alle verdens hjørner trakk mot byen, blant disse var det mange fransktalende. Elf hadde funnet Friggfeltet og startet oppbyggingen av en organisasjon i Stavanger. Mange ble hentet fra Frankrike, og flere hadde med seg sin familie. De fleste skulle bli i Norge i to til fem år og trengte skole til barna. I 1972 ble den franske skolen opprettet. Den leide lokaler på Kampen skole, hvor den fortsatt holder til. Skolen ble opprettet som en følge av at oljeindustrien etablerte seg i byen, men Elf eller andre selskap hadde ingenting direkte med opprettelsen eller driften av skolen å gjøre. For Elf-ansatte var det et fantastisk tilbud. Barna som hadde gått på fransk skole i Frankrike eller skulle fortsette skolegangen i Frankrike, kunne gå på skole med fransk læreplan og undervisning på fransk.

Skolen er privat og ligger under «Mission Laïque Française», en organisasjon som driver skoler utenfor Frankrike hvor store franske firma opererer.¹  Lærerne er franske og de kommer til Stavanger for å undervise i perioder på tre år.

I 1977 var det 100 franske barn og ungdommer som gikk på skolen. Utover 1980-tallet skjedde en fornorsking av oljeindustrien. Nordmenn hadde tilegnet seg nødvendig kompetanse og var klare til å overta, og behovet for import arbeidskraft til industrien ble mindre. Dette gjaldt også for Elf. Færre franske familier kom til Stavanger. På 1990-tallet sank elevmassen på skolen. For å hindre at skolen skulle bli nedlagt, ble norske elever invitert til å søke på videregående trinn. Det eneste som krevdes var at elevene hadde fransk fra ungdomskolen. Dette var nødvendig siden all undervisning foregikk på fransk.

I dag har skolen mellom 60 og 70 elever, både franske og norske. Det er barnehage for barn mellom tre og seks år, og skole fra første klasse på barneskolen til og med første trinn på videregående.

Skolen er selvstendig, i motsetning til Fransk – norsk kultursenter som ligger under den franske ambassaden, men den har et nært samarbeid med kultursenteret. Mediateket blir flittig brukt, og i tillegg bruker elevene senterets lokaler til å stille ut kunst de lager på skolen.

¹Mission Laïque Française er en organisasjon som driver skoler utenfor Frankrike hvor store franske firma opererer. Formålet er å spre fransk språk og kultur ved å oppmuntre til dialog mellom kulturer. Minestère des Affaires Ètrangères.