Kommunikasjon

Et troposfærisk radiosystem (troposcatter) sørget for kommunikasjon med MCP01 og St. Fergus. Troposcatter ga anledning til trådløs kommunikasjon over avstander lenger enn den direkte siktelinjen. Signalene ble sendt opp i troposfæren, som er det laveste laget i atmosfæren, hvor så signalene ble reflektert ned til en mottaker på jorden. På denne måten kunne dedikerte linjer helt ut til plattformene på Friggfeltet opprettes.

Mellom Norge og Frigg gikk kommunikasjonen via satellittsystemet Norsat. Norsat ble åpnet i juni 1976, og gjorde Norge til det første landet i verden som opprettet satellittsamband til produksjonsplattformer til havs. Eik jordstasjon sør i Rogaland mottok signalene fra satellittene.

Patrice de Wangen har arbeidet på Frigg helt fra 1970-tallet. Han forteller om kommunikasjon med land i den første tiden:

«Kommunikasjon med land kunne være vanskelig i starten, det var et fåtall linjer til disposisjon. Etter ti minutter begynte det å pipe, og man måtte legge på. Det var ikke lett å få kontakt til land, og miljøet ble litt isolert. På de flytende installasjonene kunne en bare ringe via Rogaland Radio. På hovedfeltet hadde man tross alt satellitt-forbindelse. Det var til sammen seks telefonlinjer for de tre plattformene på komplekset. En linje var dedikert til feltsjefen som nødlinje. På grunn av få linjer var det også problematisk å ringe inn. Senere kom det telefon på alle kontorer, og åpen linje derfra.»

Rundt 1990 ble det slutt på nattskift på radiorommet. Ansvaret for radioen ble overført til kontrollromsoperatørene, og flere tok da VHF-sertifikat, for å kunne følge opp radiokommunikasjonen på nattskiftet. En sentral oppgave for radiooperatørene var å koordinere helikoptertrafikken både til og fra land og internt på feltet. En operatør hadde ansvar for å følge med på hvor helikoptrene til en hver tid befant seg. Radiooperatørene samarbeidet tett med Marin koordinator, som fulgte opp båttrafikken.

På midten av 1980-tallet ble funksjonen som resepsjonist (rigg-offiser) på QP slått sammen med den som radiooperatør. Resepsjonisten tok i mot personer som kom til Frigg. Han sjekket identitetskort, gav ut beredskapskort og fordelte lugarer. Videre var en oppgave å gi en introduksjon til nykommere på plattformen. Nyankomne ble vist videre til sikkerhetspersonell for ytterligere opplæring. Det ble også tatt i mot bestillinger for helikopterturer mellom plattformene, og «shuttle»-kort ble levert ut.

Helivakt

Helivakten assisterte pilotene ved landing og avgang. Et annet ansvarsområde var brannberedskap. Helivakten sørget for å stue bagasje før avgang. Ved ankomst ble bagasjen satt på helidekket slik at passasjerene kunne ta den med seg da de forlot helikopteret.

Marin koordinator

En egen marin koordinator tok seg av kontakten med båttrafikken, og koordinerte lasting og lossing og plassering av containere etter at de var kommet om bord på plattformene.

Driften av feltet var avhengig av skipstrafikken. Supplybåter kom med forsyninger av mat, ferskvann og forskjellig utstyr som trengtes for å drive plattformene. Diesel trengtes til drift av blant annet kraner og generatorer. Tilgang til nye forsyninger og materialer var avhengig av værforholdene siden alt kom fra basen på land. Varer kunne bli liggende i supplybåter i påvente av godt nok vær til å bli tatt om bord på plattformen. Det var en fast stasjonert standby-båt på feltet. Foruten å være der av sikkerhetsgrunner ble den brukt til transport mellom installasjoner. Ved arbeid under plattformene fikk standby-båten beskjed. Den ble brukt som «vaktpost» i tilfelle noe skulle skje.

Patrice de Wangen forteller at han arbeidet som marin koordinator, og holdt en viss kontroll med for eksempel dykkerfartøyer. «De meldte seg til radiorommet på QP hvis de kom innenfor en radius på 500 meter. Som marin koordinator måtte jeg selvfølgelig vite hvor de var, men hadde ikke noe å gjøre med arbeidet deres.»