Nordøst Frigg
Funnet lå 18 km nordøst for Frigg i blokken 25/1. Reservoaret strakk seg også inn i blokk 30/10. Disse blokkene ble tildelt i 1969 og de tilhørende utvinningstillatelsene var PL024 og PL030. Elf ble operatør og fikk 25 prosent eierandel, Esso 40 prosent, Norsk Hydro 20 prosent, Total Marine Norsk 12 prosent og Statoil 3 prosent. Reservene ble anslått til 11 milliarder Sm³ gass. Den norske regjeringen ga tillatelse til ilandføring til utlandet i 1980.
Konseptvalg
Feltet var den første Friggsatellitten som ble satt i produksjon ved hjelp av undervannsteknologi. Det ble bygget ut med undervanns brønnhoder og et ubemannet kontrolltårn. Gassen gikk i rør til Friggfeltet, ble behandlet på Frigg TCP2, og transportert til St Fergus i Skottland gjennom den norske Friggrørledningen. Nordøst Frigg ble styrt ved hjelp av radiosignaler fra hovedkontrollrommet på QP plattformen på Frigg. Gjennom Nordøst Frigg ble Friggfeltet et teknologisk utstillingsvindu. Elf var først ute med fjernstyring av undervannsbrønner i Norge. Selskapet hadde en lang tradisjon med utvikling av undervannsløsninger. Utforskingen av undervannsteknologi startet i Vest-Afrika, i Guineabukten, allerede i 1968 og etter ti års forskning kunne feltet Nordøst Grondin settes i kommersiell drift.
Erfaringene fra Guineabukten kunne tas i bruk på Øst Frigg som ble funnet i september 1973 og Nordøst Frigg som ble funnet i mai 1974. Dette var marginale felt, som med tradisjonell teknologi med egne plattformer, mest sannsynlig ikke ville lønne seg å bygge ut. Prospektet viste stor usikkerhet både reservoarmessig og økonomisk.
Norske myndigheter hadde på denne tiden økt sitt engasjement i oljeindustrien, og ønsket å trekke på oljeselskapene for å få fart på næringslivet i Norge. Gjennom teknologiavtaler ønsket myndighetene en heving av kompetansen i norske miljøer. Det ble lagt press på Elf for å bygge ut satellittfeltene etter en ukonvensjonell produksjonsløsning.
I mai 1979 presenterte Elf fire utbyggingsalternativer. Det første var et ubemannet tårn festet til et betongfundament med et universalledd som gjorde at tårnet beveget seg frem og tilbake med strøm og bølger samt en bunnramme med seks undervannsbrønner. Det andre var undervannsbrønner med en permanent installert ubemannet flytende plattform og fleksible stigerør. Det tredje var en lett stålplattform med syv produksjonsbrønner og det siste alternativet var utbygging med seks fjernstyrte undervannsbrønner. De to siste alternativene ble vraket pga. pris og risikohensyn. Valget falt på alternativ en, et enslig svingende tårn med innebygd styrings- og kontrollenheter for produksjonsbrønnene.
Konstruksjon
Feltet var den første satellitten i Nordsjøen som ble satt i produksjon ved hjelp av undervannsteknologi og en feltkontrollstasjon. Feltkontrollstasjonen hadde et betongfundament på havbunnen, bygd av Skånska Cementgjuteriet i Göteborg. Et kontrolltårn uten fast bemanning (Field Control Station, FCS) sto svingende i horisontal plan i sjøen, og var knyttet sammen med seks undervanns brønnhoder i en brønnramme med manifoldsystem, ventilsystemer og rørledninger til TCP2 på Friggfeltet. Brønnrammen ble konstruert av Kongsberg Våpenfabrikk og Elf Norge og produsert av Nord Offshore. Kontrolltårnet var konstruert av Kværner Engineering, stålskaftet ble bygget ved Kværner Brug i Egersund, universalleddet ved Kværner i Oslo og plattformdekk med helikopterdekket ved OIS i Kristiansand.
Brønnrammen ble installert i juni 1981. Det ble brukt dykkere både til installering og senere til vedlikehold. Kontrolltårnet ble satt 150 meter fra brønnrammen, 18 km fra TCP2 på 102 meters vanndybde. Modulene for behandling, måling og kompresjon av gassen fra Nordøst Frigg og Odin ble installert på TCP2 i juli 1983. For å hindre hydratplugger i gassrøret fra Nordøst Frigg ble metanol sendt fra Frigg TCP2 og injisert i gassledningen ved Nordøst Frigg.
Den 23. desember 1981 startet boringen av de seks brønnene på Nordøst Frigg. Boreriggen Byford Dolphin fra Dolphin Services sto for operasjonen. Boringen ble avsluttet sommeren 1983.
Produksjonen starter opp
Den 8. desember 1983 startet produksjonen fra de første tre brønnene på Nordøst Frigg. Men først en måned senere, den 10. januar 1984, trykket olje- og energiminister Kåre Kristiansen på knappen i kontrollrommet på QP og innviet Nordøst Frigg. Produksjonen var til å begynne med to millioner Sm3 gass per dag og ble gradvis økt til fem millioner Sm3 per dag. Som konsekvens av den vellykkede produksjonsåpningen ble alle Elf ansatte bevilget en ekstra fridag det året!
Erfaringen fra Nordøst Frigg viste at undervannsbrønner samlet i en bunnramme var noe å satse på. De ga god beskyttelse for ankere og fiskenett som drev på bunnen. Størrelse og fasong gjorde det lett for dykkere og fjernstyrte undervannsfarkoster (ROV) å komme til for vedlikehold, og viktigst av alt var at de viste seg å fungere bra, og at de var pålitelige.
Feltet stenges ned
Etter snaut ti års drift var det slutt for det første ubemannede feltet på norsk sokkel. 8. mai 1993 ble produksjonen stengt på Nordøst Frigg.[REMOVE]Fotnote: Avslutningsplan: St.prp. nr. 36 (1994-1995). Da hadde feltet produsert 11,6 milliarder Sm3 gass. To år senere, i 1995, fattet Stortinget beslutningen om fjerning av installasjonene og videre disponering av dem. Dette var første gang en installasjon på sokkelen skulle fjernes og resirkuleres. Stortinget ønsket størst mulig gjenbruk av installasjonen. Hensynet til miljøet var i fokus.
Stolt Comex Seaways og Kværner Installasjon vant anbudet om fjerning og Per Jøssang i Stolt Comex, var prosjektleder. Nordøst Frigg hadde en bunnramme med seks brønner og en kontrollstasjon. Kontrollstasjonen besto av et plattformdekk og en 126 meter høy stålsøyle som var festet til et betongfundament. Flere løsninger ble lansert, og løsningen som ble valgt, var enkel og i utgangspunktet utenkelig, i følge Jøssang.[REMOVE]Fotnote: Sokkelspeilet nr. 2, 2002. Plattformdekket ble tilbudt North Sea Drilltrainer på Tau utenfor Stavanger, et treningssenter for borepersonell. Jøssang mente det ville være perfekt med et autentisk, intakt og fullt utstyrt plattformdekk å trene på. Senteret takket ja, og plattformdekket med kontrollrom og helikopterdekk ble, ved hjelp av kranfartøy, løftet av og flyttet på land.
Stålsøylen skulle i utgangspunktet taues til land og resirkuleres. Men Jøssang fikk en annen ide. Han ringte formannen i småbåthavnen på Tau og spurte om de trengte en molo. Etter noe betenkningstid var svaret ja. Elf ble overrasket over forslaget, men godtok ideene. Plattformbeinet ble slept til havnen, ankret opp og senket halvt ned i vannet. Endene ble tettet og hele konstruksjonen kledd med tre av estetiske grunner. Betongfundamentet hadde Jøssang tenkt seg som base for fiskeoppdrett. Det ble det imidlertid ikke noe av, i stedet for ble den pumpet full av luft slik at den kunne flyte og slept til land og benyttet som fundament under moloen på Tau.[REMOVE]Fotnote: Se artikkelen «Pilot for en ny tid» i Sokkelspeilet nr. 2, 2002. Plattformsøylen ble liggende med endene på hver sin halvdel av betongfundamentet. Dermed fikk vann strømme fritt under moloen slik det ble sikret et miljøvennlig havnebasseng.
Også den 390 tonn tunge bunnrammen ble løftet opp og fraktet til land. En av brønnventilene ble tatt vare på og gitt til Norsk Oljemuseum. Rammen ble smeltet om og resirkulert. De hydrauliske styringskablene mellom rammen og kontrolltårnet ble tatt til land og destruert.
| Type | Undervannsinstallasjon med ubemannet kontrolltårn |
| Funksjon | Produksjon fra seks brønner |
| Boligkvarter | 12 peroner, normalt ubemannet |
| Vanndyp | 102 meter |
| Mål | |
| Høyde | 126,20 meter |
| Diameter | 14,60 meter |
| Geografisk posisjon | 59º 59′ 07.1″ N 02º 14′ 51.8″ Ø |
| Største helikopter | Sikorsky S-61 N |
| Prosesskontroll | Fra QP |
| Konstruksjon | |
| Konstruksjon av brønnramme | Kongsberg Våpenfabrikk og Elf Norge |
| Konstruksjon av kontrolltårn: | Kværner Engineering |
| Produksjon av brønnramme | Nord Offshore |
| Produksjon av stålskaft | Kværner Brug i Egersund |
| Produksjon av universalledd | Kværner i Oslo |
| Produksjon av plattformdekk og helidekk |
OIS i Kristiansand |
| Produksjon | |
| Installasjon av brønnrammen | 1981 |
| Start av boring | Desember 1981 |
| Produksjon av gass | Desember 1983 |
| Eierandeler | |
| Elf (Operatør) | 25 % |
| Esso | 40 % |
| Norsk Hydro | 20 % |
| Total Marine Norsk | 12 % |
| Statoil | 3 % |
Ersland 1994. 10 år og verneverdig
Jøssang 1996. Utbygging av Frigg-satellittene