Produksjon på Heimdal-feltet

Opprinnelig var det den canadiskdominerte Pan Ocean-gruppen som hadde fått utvinningstillatelsen på feltet i andre konsesjonsrunde i juni 1971. Selskapet hadde den gang det fikk konsesjon på blokk 25/4, problemer med å oppfylle konsesjonsvilkårene. Blant annet måtte Pan Ocean stille en bankgaranti på 80 millioner norske kroner og innrømme carried interest på 36 prosent til den norsk stat. Samtidig forpliktet Pan Ocean seg til å bore en brønn innen 11. juni 1977. For å klare dette måtte Pan Ocean-gruppen gå i kompaniskap med noen. I arbeidet med å skaffe en rigg kom Pan Ocean i kontakt med Elf og Petronordgruppen. De ønsket å leie Elf sin rigg Neptune 7, som snart var ledig. Pan Ocean forsøkte å trekke Elf / Petronord inn i gruppen, i et joint venture eller fellesforetak med Elf som operatør. Under forhandlingene fikk Elf se de seismiske kartene og oppdaget umiddelbart likheten til Frigg i den geologiske strukturen.

Etter forhandlinger inngikk partene en prinsippavtale. Petronord skulle bidra med erfaring og ekspertise. Hvis det ble gjort funn, skulle Elf undersøke om det var mulig å samkjøre utnyttelsen av Heimdal med Frigg. Petronord skulle sørge for bankgarantien som Pan Ocean måtte gi den norske stat. I prinsippavtalen ser det ut som Elf og Petronordgruppen overtok hele konsesjonen. Før leteboringen kunne starte måtte prinsippavtalen godkjennes av industridepartementet. Departementet utvidet boreprogrammet til å gjelde to brønner, produksjonsavgiften ble hevet fra 10 til 12,5 prosent og statens opsjonsavtale gikk fra 36 til 40 prosent. Avtalen ble undertegnet 8. mars 1972.

Første brønn ble boret mellom juli og desember 1972 og påviste både gass og kondensat. Staten benyttet nå sin opsjonsavtale og gikk inn som 40 prosent eier. Dette, sammen med Norsk Hydro sin del i Petronord, førte til norsk flertallsmakt i eierstrukturen med 57 prosent. Heimdal var blitt et norsk anliggende. Feltet ble planlagt utbygget med to plattformer og produksjonsstart i slutten på 1970-tallet. I desember 1975 kom det nye seismiske data. Feltet ble nedjustert fra 50 til 30 milliarder Sm3 gass, en reduksjon av utvinnbare ressurser på 35 prosent. Elf konkluderte med at en utbygging ikke kunne forsvares og ønsket å trekke tilbake ilandføringssøknaden de hadde sendt Stortinget. De fikk støtte av både Total og Norsk Hydro. Statoil, som hadde overdradd statens eierandel, ønsket å opprettholde søknaden, mens Pan Ocean ville utsette den. For at søknaden skulle opprettholdes krevdes det enstemmighet, og konklusjonen ble at søknaden ble trukket, og Heimdalutbyggingen utsatt.

Heimdalprosjektet ble ikke lagt helt på is. Nye og billigere utbyggingskonsepter ble vurdert, og nye transportkonsepter kom til og økte interessen for feltet igjen. Statoil hadde startet planlegging av et eget transportsystem for gass til kontinentet. Rikgass fra Statfjord skulle gå til Kårstø, hvor våtgass eller NGL ble skilt fra. Statfjordgassen skulle videre gå til en stigerørsplattform hvor den kunne blandes med tørrgassen fra Heimdal, sendes videre til Ekofisk og til slutt gjennom Norpipe til Emden i Tyskland. Kondensatet fra Heimdal skulle gå i rør til Cruden Bay i Skottland.

Nye planer for utbygging ble nå iverksatt. Arbeidet gikk uten problemer og feltet var ferdig utbygget fem måneder før tiden og til over en halv milliard under budsjett. Heimdal ble regnet som en av de mest vellykkede utbyggingene til da på norsk sokkel.