Tredje konsesjonsrunde

Det var flere årsaker til at runden stadig ble utsatt, men den viktigste var dreiningen i norsk oljepolitikk mot et større statlig engasjement. I første konsesjonsrunde var det utenkelig med direkte statlig engasjement. Det ble fra politisk side også frarådet at private norske selskap gikk inn i en så risikabel virksomhet.

I den andre konsesjonsrunden, som ble tildelt etter funnet av Codfeltet, ble det stilt krav om statlig deltakelse uten risiko.

I den tredje runden var flere nye faktorer kommet til. Det viktigste var at Ekofisk var funnet, og politikerne hadde våknet. Industrikomiteen med Rolf Hellem i spissen hadde formulert de «ti oljebud» med krav om at oljeressursene skulle tjene nasjonale formål, og at det måtte legges til rette for norsk industri.

I utlysningen ble 32 blokker lagt ut, for det meste mellom 59. og 62. breddegrad og langs grenselinjen til Storbritannia. Ved søknadsfristen 17. september lå det 47 søknader fra 175 selskaper på bordet. Petronord søkte blant annet på den ettertraktede «sølvblokken» 30/6 (Oseberg) og på 29/9-30/7 (Hild) og 34/8. Havdypet på 34/8 lå på mellom 300 og 380 meter.

Petronord mente de var kommet langt i utviklingen av dypvannsteknologi og dermed satt på nødvendig kompetanse. Norsk Hydro skulle fungere som gruppens operatør innenfor bestemte blokker. At Hydro ville ta på seg operatøransvar regnet Petronord som positivt for få gjennomslag for søknadene.

Tildelingene gikk i flere etapper med den første i november 1974 og den siste i juni 1978. Til sammen 30 blokker ble delt ut. Lovende blokker langs midtlinjen mot Storbritannia ble øremerket de tre norske selskapene – det helstatlige Statoil, privateide Saga og halvstatlige Norsk Hydro. Disse selskapene fikk operatøransvar for 71 prosent av blokkene.

I alle blokkene der Statoil ikke selv fikk operatøransvaret, skulle selskapet delta med 50 prosent og bli båret («carried interest»), det vil si de slapp å betale for letevirksomheten. Grunnlaget skulle legges for de norske oljeselskapene.

Statoil fikk operatørskap for ni av blokkene. Norsk Hydro fikk operatøransvaret for seks blokker. Elf ble oppnevnt som teknisk assistent for Hydro på to av tildelingene. Det innebar at Elf var forpliktet til å yte assistanse hvis Hydro fikk behov for det.

Petronord gjorde ingen drivverdige funn i de blokkene hvor selskapet fikk rettigheter. Det ble fra politisk side også frarådet at private norske selskap gikk inn i en så risikabel virksomhet. I den andre konsesjonsrunden, som ble tildelt etter funnet av Codfeltet, ble det stilt krav om statlig deltakelse uten risiko. I den tredje runden var flere nye faktorer kommet til.

Det viktigste var at Ekofisk var funnet, og politikerne hadde våknet. Industrikomiteen med Rolf Hellem i spissen hadde formulert de «ti oljebud» med krav om at oljeressursene skulle tjene nasjonale formål, og at det måtte legges til rette for norsk industri.

I utlysningen ble 32 blokker lagt ut, for det meste mellom 59. og 62. breddegrad og langs grenselinjen til Storbritannia. Ved søknadsfristen 17. september lå det 47 søknader fra 175 selskaper på bordet. Petronord søkte blant annet på den ettertraktede «sølvblokken» 30/6 (Oseberg) og på 29/9-30/7 (Hild) og 34/8. Havdybden på 34/8 lå på mellom 300 og 380 meter.

Petronord mente de var kommet langt i utviklingen av dypvannsteknologi og dermed satt på nødvendig kompetanse. Norsk Hydro skulle fungere som gruppens operatør innenfor bestemte blokker. At Hydro ville ta på seg operatøransvar regnet Petronord som positivt i forhold til å få gjennomslag for søknadene.

Tildelingene gikk i flere etapper med den første i november 1974 og den siste i juni 1978. Til sammen 30 blokker ble delt ut. Lovende blokker langs midtlinjen mot Storbritannia ble øremerket de tre norske selskapene – det helstatlige Statoil, privateide Saga og halvstatlige Norsk Hydro. Disse selskapene fikk operatøransvar for 71 prosent av blokkene. I alle blokkene der Statoil ikke selv fikk operatøransvaret, skulle selskapet delta med 50 prosent carried interest, det vil si de slapp å delta økonomisk i letevirksomheten. Grunnlaget skulle legges for de norske oljeselskapene.

Statoil fikk operatørskap for ni av blokkene. Norsk Hydro fikk operatøransvaret for seks blokker. Elf ble oppnevnt som tekniske assistent for Hydro på to av tildelingene. Det innebar at Elf var forpliktet til å yte assistanse hvis Hydro fikk behov for det. Petronord gjorde ingen drivverdige funn i de blokkene hvor selskapet fikk rettigheter.